Uten fri tilgang til vårt viktigste eksportmarked står Norges fremtid som industrinasjon på spill.
At EU innfører beskyttelsestoll for ferrolegeringer for å verne egne industriarbeidsplasser er forståelig. Den globale handelskrigen, der USA og Kina spiller hovedrollen, øker risikoen for at land utenfor EU dumper sine produkter billig på det europeiske kontinentet og utkonkurrerer Europas industri. Men Norge er ikke et utenforland.
Siden 1. januar 1994 har EØS-avtalen sikret norske industribedrifter fri tilgang til EUs indre marked. Det har gjort det trygt for industribedrifter å etablere seg, bygge og vokse i Norge – og særlig på Raufoss.
EU-KAMP: – Jeg inviterer Norges førsterekke, anført av næringsminister, finansminister, utenriksminister, forsvarsminister og statsminister til Raufoss for en grundig diskusjon om kampstrategi, skriver klyngeleder Emma Østerbø i NCE Manufacturing. Foto: Jan Tore Øverstad/Locomotiv
Den norske regjeringen har forstått at dette er en skjebnekamp og toppet laget. Utenriksministeren, næringsministeren, finansministeren og til og med statsministeren samt alle tilhørende departementer har jobbet intenst med denne saken i månedsvis. Som klyngeleder i NCE Manufacturing har jeg vært godt informert i saken via industriens interesseorganisasjoner som Norsk industri/Næringslivets hovedorganisasjon, fagforeningene og andre gode hjelpere. Men vi ble knust når det gjaldt som mest.
Ingen av våre 60 medlemsbedrifter på Innlandet og i Vestfold er direkte berørt av beskyttelsestiltaket knyttet til ferrolegeringer, så hvorfor bruker vi så mye tid og energi på denne saken? Jo, fordi vi er svært bekymret for hva som kan komme rundt neste sving. Om aluminium blir formål for et beskyttelsestiltak fra EU sin side så er det svært kritisk for våre medlemsbedrifter som er store eksportører av produkter i aluminium.
Avgjørelsen i Brussel har kastet oss ut i en dyp usikkerhet. Fram mot 2040 må eksporten fra norsk fastlandsindustri mer enn dobles for å opprettholde dagens velferdsnivå. Hele NCE-klyngen har jobbet mot målet om å doble seg frem mot 2030 og gjøre dette på en måte som drastisk kutter i klimagassutslippene. Våre fantastiske industribedrifter vinner stadig nye kontrakter i et beinhardt globalt marked, de spiller allerede i VM-finalen hver dag.
Vi videreforedler de norske råvarene til ferdige produkt med svært høy verdi fordi vi har brilliante ansatte og produksjonslinjer som gir oss ekstremt høy produktivitet. Vi er på god vei til å nå det målet om dobling. Men uten fri tilgang til vårt viktigste marked settes alt på spill. Hvem vil investere når man ikke vet om man kan få solgt varene?

Tilbake sitter vi som lever av industriell produksjon for eksport, med EU som desidert viktigste marked, og føler oss ganske så maktesløse. Den offentlige debatten i Norge dreier seg i liten grad om våre interesser og våre 3000 arbeidsplasser på Innlandet som står i direkte fare om aluminium blir formål for beskyttelsestiltak, virker ubetydelige når kommunesammenslåing, nei til ny fornybar kraft, omsorg, skoler og barnehager er det som opptar folk flest.
Eksportindustrien skaper de verdiene som betaler for goder som vi så kan fordele ut blant våre 5,6 millioner innbyggere i et av verdens beste land å bo i. Hva skjer om verdiene fra eksportindustrien blir borte? Hvilke goder har vi da til fordeling?
Emma Østerbø
Klyngeldere NCE Manufacturing